Ja hvem er jeg?Jeg er en som alltid elsket å ta bilder. Som barn løp jeg rundt med engangskamera, dårlige kompaktkameraer som ble sendt ut gratis som reklame, eller som du fikk når du fremkalte så og så mange bilder. Ett eller annet sted har jeg gamle filmruller. Jeg hadde selvsagt ikke råd til å fremkalle dem. Det var jo dyrt, og ble nok ikke alltid prioritert av de voksne heller. Det var jo mest tull og dårlige bilder.
Jeg husker også at jeg på barneskolen beordret en venninne rundt, pekte lamper på henne og knipset i vei. Ja det var kanskje flere som fikk gjennomgå også når jeg tenker meg om. Rekvisitter ble hyppig brukt. Så når jeg skulle på videregående bestemte jeg meg for å bli fotograf. Av den mer kunstneriske typen selvfølgelig. Jeg skulle ikke jobbe i noen avis. Det skulle skapes! Dessverre fjernet de muligheten for å bli fotograf da jeg begynte på grunnkurs i formgivning. Skolen beklaget og ordnet meg ny plass på media, som nå var blitt den veien man måtte gå, ett annet sted i fylket. Men ukene var blitt til måneder, og nå hadde jeg slått meg til ro med nye venner. De ble soleklart prioritert før noe annet. Ikke så rart når man kom fra et sted der man ikke hadde venner, bare dårlige minner, for så å ble tatt inn i varmen og plutselig hadde jeg mange å snakke med. Og som godtok meg og ville ha meg med, selv om det ble nok himlet litt med øynene av diverse innfall. Uansett.. Dette var, og er, fantastiske folk som jeg tenker mye på enda. Jeg var så sosialt-uerfaren at de vet nok ikke helt hva de betydde for meg. Det fikk jeg nok aldri formidlet. Men… Kanskje de vet det nå? De var viktigere enn noen fremtidsplaner, dessuten var jeg ung og levde i nuet. Det er kanskje dumt å ikke følge drømmene sine, men jeg angrer ikke på det. Jeg ville være sammen med de nye vennene mine. Jeg la faktisk fotodrømmen så i fra meg, at de bildene jeg har fra denne tiden var det en venninne som tok.
På høyskolen kjøpte jeg med digitalkamera og startet å leke med bilder igjen. Men det ble lagt til side enda en gang når fokuset for alvor ble studier, og etter hvert mammalivet. Dog ble det nok mye bildedokumentasjon av den lille. Men hverdagen kommer og tiden skal fordeles mellom jobb, flere unger, katt, hund og hus. Fotografering ble ikke lagt helt på hylla. Men det ble ikke noen satsing heller. Så jeg skulle faktisk bli 30år før jeg på ny tok ordentlig fatt på dette med foto. Og det var vel på tide nå, med tanke på at foto på en eller annen måte har forfulgt meg hele livet. Jeg kjøpte meg mitt første kamera, som var i nærheten av å holde mål til noe ordentlig, og begynte å lære meg det tekniske via nett, blader og bøker. Jeg har nok lånt alle fotobøkene på biblioteket.
Hvordan det videre gikk ser dere her på siden min. Ikke snakk om at jeg legger dette fra meg nå. Jeg vil videre.
Jeg er fremdeles ei som elsker å ta bilder, og jeg ønsker å utvikle meg som fotograf. Jeg har skaffet meg flere kameraer og blitt venn med Photoshop. Fremdeles mye å lære, både om fotografering og bildebehandling, men tror ikke det går an å bli utlært heller. Så da sier jeg som min store helt Pippi Langstrømpe; Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert.
Nå har jeg medlemskap i den lokale fotoklubben, der sitter jeg som leder, utrolig dyktige folk som lærer meg masse og inspirerer meg, og i NSFF- Norsk selskap for fotografi. Jeg tar alt fra baby- til konsertbilder og ellers det som jeg får muligheten til. Og det er så gøy å prøve nye ting, selv om jeg av og til tar meg vann over hodet. Det er en del av leken, og det lærer jeg ekstra mye av. Tror alle har godt av å snuble litt på veien. Det er faktisk det man lærer av.
Kanskje synes du det er ett virvar av mye forskjellige bilder her på siden min, og det er det! Men det er jo fordi jeg jobber ikke med temaer. Jeg jobber med og mot de gode bildene. Og det kan like gjerne være et portrett, som et naturbilde. Eller et konsertbilde som fanger stemningen. Det trenger ikke alltid være teknisk godt en gang. Faktisk er ikke det alltid poenget. Teknikken er viktig å ha med seg i bakhodet, men det skal ikke bli så teknisk at man glemmer det man skal fange. Ett øyeblikk. En følelse. Noe man ønsker å dele. Ett lite gløtt inn i sjela til noen. Og prosessen før og etter at bilde er tatt er minst like viktig. Det er i alle fall min mening. Så får det være opp til hver enkelt om de liker bildene eller ikke. Begge deler er lov. Og nødvendig for at utvikling skal kunne skje.
Leste du hele min historie? Da sier jeg tusen takk for tiden din. Og kanskje vet du nå litt mer om hvem jeg er og hva jeg står for. Det kan jo være at får jeg knipse akkurat deg en gang også?
Følg meg gjerne på Facebook, da blir jeg glad, der kan du også se bilder, og kontakte meg.
Vi sees.
Linda.
Tveiten Fotografi 